Her er noen utdrag fra en av de bedre fuglehundbøkene som er gitt ut. Den er dessverre ikke i salg lenger, så vi har tatt oss den frihet å dele litt fra boken her med våre valpekjøpere.
Sjekk også ut siden med viktige kontakttreningsøvelser som vi har delt tidligere.
Kapitler
Har ikke lagt ut dette kapitlet ennå
Har ikke lagt ut dette kapitlet ennå
Har ikke lagt ut dette kapitlet ennå
Har ikke lagt ut dette kapitlet ennå
Har ikke lagt ut dette kapitlet ennå
Har ikke lagt ut dette kapitlet ennå
Lineføring er en svært grunnleggende og viktig øvelse. Ikke bare fordi det er praktisk at hunden kan gå «på plass», men fordi denne øvelsen gir deg muligheten til å kommunisere med hunden ved fot. Du får kontakt med hunden og får formidlet at det er du som bestemmer. Hvis du ikke får kontakt med hunden ved fot, vil du ha store problemer med å lykkes med annen dressur hvor avstanden til hunden er større. Skal du lære hunden vanskelige dressurøvelser, må hunden være konsentrert. Starter du med lineføring, skjerper du hundens konsentrasjon.
Lineføring er en fin måte å fortelle hunden hvem det er som bestemmer. Hunden skal følge med hele tiden. Løper jeg, skal den løpe. Går jeg sakte, skal den gå sakte. Snur jeg, skal den også snu.
Hvilket kommandoord du velger å bruke, er opp til deg. Noen bruker «fot», andre foretrekker «på plass». Det viktigste er at du er konsekvent.
Husk! Innlæring av nytt dressurmoment skal skje i denne rekkefølgen:
Først må du få kontakt med hunden.
Påvirkningen må være slik at riktig handling utløses, og denne handlingen skal premieres.
Deretter gjentatte repetisjoner hvor atferden utløses hurtig. Innlæring av kommandoordet.
Repeter øvelsen i forskjellige situasjoner og omgivelser.
Til slutt stiller du krav til ubetinget lydighet.
Hunden skal kunne gå pent i kobbel ved din venstre side uten å trekke i kobbelet. Hunden skal ha sin skulder ved ditt venstre kne. Den skal følge deg, selv om du endrer tempo eller skifter retning.
Bruk et kobbel av lær. Et kobbel av lær er ikke elastisk og vil gi et kontant stopp når du ønsker det. Dessuten ligger et lærbånd godt i hånden, det sklir ikke, som bomull eller nylonbånd vil gjøre. Snellebånd er ubrukelig. Det er fryktelig vanskelig å trene «på plass» når man skal håndtere et klumpete flexibånd med en regulerbar line.
Når valpen har begynt å forstå «innkalling», «sitt», «bli sittende» innendørs, kan du så smått begynne med å trene «fot». Jeg mener ikke at du skal vente med å trene «fot» til disse dressurmomentene er befestet, men valpen må forstå hva de betyr, det vil si at den setter seg når du sier «sitt» hvis det ikke er noe som forstyrrer den. Valpen er da kanskje 3 måneder gammel.
Det er viktig at du får kontakt med valpen før du starter å trene «fot». Snakk med valpen for å få den til å se opp på deg. Vær positiv og blid i stemmen, da får du en oppmerksom valp. Bruk gjerne en godbit, eventuelt en gjenstand valpen er interessert i (ball/tauknute el.). Du kan stryke valpen ved øret og munnviken for å få bedre kontakt.
Begynn treningen med å få valpen til å gå «på plass» inne. Sett valpen ned ved din venstre side, få kontakt. Lokk valpen med deg. Gå noen meter. Ros valpen hvis den er flink. Når du stopper, sett den ned og gi den ros og eventuelt en godbit. Jeg gir ingen «på plass>>-kommando i begynnelsen. Når valpen klarer å holde fokus og går «på plass» 20 meter, kan du begynne å si «på plass», eventuelt «fot» rett før du starter å gå. Det er selvfølgelig viktig å rose valpen når den gjør rett. Det vil si når valpen går riktig ved din venstre side og ikke når den er en meter foran deg.
Etter hvert kan du korrigere med «nei», hvis valpen ikke følger med. Gi ny kommando og ros når valpen igjen gjør rett. Husk å trene veldig korte avstander og økter i starten slik at du ikke fremprovoserer feil. Det er ikke om å gjøre at valpen skal lære alt første dagen. La valpen få tid på seg.
Når du lykkes inne, kan du begynne å trene ute. Men sørg for at du ikke trener et sted hvor du får unødvendige provokasjoner som for eksempel andre løse hunder. Det blir for vanskelig på dette stadiet.
La valpen være mest mulig løs, så sant du har anledning til det. Det er helt unaturlig for en valp å stikke av når den er liten. Den er altfor usikker til det. Men det vil jo alltid være områder der du er nødt til å ha valpen i bånd, for eksempel på grunn av trafikk. Da setter jeg på valpen en trekksele og bruker en elastisk strikk som festes til denne. Når trekkselen er på, er det lov å snuse og trekke i båndet. Når kobbelet er festet til halsbåndet, må valpen gå på plass. Vær hundre prosent konsekvent med bruk av utstyret slik at valpen vet forskjell på når det er lov å trekke i båndet og ikke. Da blir det enkelt for valpen. Over tid kan jeg garantere et positivt resultat. Du kan ikke forvente at en liten valp skal holde konsentrasjonen oppe over lange strekninger i starten av opplæringen. Det er dessuten en umulig oppgave å passe på at valpen ikke trekker i båndet.
Gå til et område der du kan slippe valpen løs. Sett valpen ved din venstre side. La valpen bli sittende, gi den et «ja»-signal. La den løpe fra seg i 10 minutter. Kall valpen inn noen ganger når det passer. Så er tiden moden for en liten økt med «på plass»-trening.
Du skal forlange av valpen at den følger med deg og ser opp på deg. Du skal kun trene svært korte økter, for eksempel i 5 min. hvor valpen må ha full konsentrasjon på deg. Hvis du ser at valpen blir uoppmerksom, korriger med «nei» og gi ny kommando. Ros når den er flink. For å kommunisere bedre med valpen, er det lurt å skifte retning ofte. Da får du valpen litt bak deg i stedet for foran. Å kommunisere med en valp som går foran deg er vanskelig. Er den litt bak deg, kan du bøye deg ned og sørge for ny kontakt. Du snur deg 180 grader sammen med valpen til høyre. Husk å rose når valpen er flink.
Husk: Du skal ikke korrigere med kommandoordet «på plass». Kommandoordet blir da negativt belastet. Korriger med «nei». Hvis ikke det er nok for at valpen skal gå pent «på plass», så gi et lite kontant napp i kobbelet, samtidig som du sier «nei» og så gjentar du kommandoordet. Ros valpen. straks den er på rett plass. Hvis du ikke roser for rett handling, vil den ikke skjønne hva det er du vil den skal gjøre. Uteblir rosen, vil valpen snart henge etter deg. Det vi ønsker er en blid og logrende hund som oppmerksomt følger med oss. Etter hvert som valpen blir eldre, stiller vi strengere krav. Du kan forlange at valpen går pent «på plass» over lengre strekninger uten å trekke i båndet. Du kan kreve at valpen går «på plass» uten å få godbiter.
Begynn treningen inne. Få kontakt med valpen før du begynner.
Hold godbiten opp mot ansiktet ditt for å få kontakt med valpen. Mister valpen konsentrasjonen, holder du godbiten litt nærmere valpen. Husk at premien må komme ofte i begynnelsen. Etter hvert gir du godbitene sjeldnere, og til slutt kuttes de helt ut. Da må du kommunisere med valpen slik at den følger deg.
Når valpen behersker øvelsen inne, kan du begynne å trene ute. Tren korte sekvenser. Etter hvert kan du gå lengre distanser, og valpen følger med.
Når du ikke orker å konsentrere deg om at valpen skal gå på plass, og du lar den få snuse og vimse som den selv vil, tar du på den en trekksele. Vær konsekvent med utstyret du bruker. Da er det lett for valpen å vite når den får lov til å trekke i båndet.
Valpen skal ha lært hva «sitt» betyr. Det vil si at valpen setter seg når du sier «sitt» når det ikke er noe som forstyrrer den.
Luft valpen før du begynner å trene, da er det lettere å få oppmerksomheten til valpen.
Få kontakt med valpen først. Gjør valpen oppmerksom på godbiten eller en spennende gjenstand. Godbiten/gjenstanden holder du opp mot ansiktet ditt. Da får du vendt oppmerksomheten mot deg. Si hundens navn eller lag smattelyder. Når valpen ser opp på deg og har sittet i ro noen sekunder, kan du starte.
Vent med kommandoordet. Du skal først få valpen til å gjøre det riktig.
Lokk valpen med deg. Ikke dra den av gårde.
Straks valpen følger med, gir du den ros. Du må virkelig jobbe aktivt med valpen for å få oppmerksomhet. Jo mer inspirerende du er, desto fortere lykkes du.
Gå bare noen meter, sett hunden ved din venstre side. Ros, eventuelt kan du gi valpen en godbit. Det viktigste er at du roser med «bra» når valpen ser opp på deg og går pent «på plass».
For å holde på oppmerksomheten til valpen er det lurt å skifte retning ofte.
Når valpen følger deg pent «på plass» 20 meter, og du nå gradvis skal øke lengden, kan du tillate deg å korrigere med «nei» når valpen mister konsentrasjonen og drar i båndet.
Husk å ikke korrigere med kommandoordet. Korriger med «nei».
Ros med en gang valpen er på riktig plass igjen.
Ikke juks med å holde kobbelet stramt. Da får ikke valpen mulighet til å gjøre feil, og du får heller ingen anledning til å korrigere og fortelle den hva som er rett og hva som er galt. Det skal være slakk på kobbelet.
Bruk trekksele når du må holde valpen i bånd og ikke orker å konsentrere deg om at den skal gå på plass. På lengre turer kan du veksle mellom å bruke kobbel hvor valpen må gå på plass og trekksele hvor den kan snuse.
La valpen gå et par meter «på plass» inne. Øk lengden etter hvert som du ser at den blir flinkere til å konsentrere seg om oppgaven over lengre tid.
La valpen gå «på plass» fra et rom til et annet.
La valpen gå «på plass» ute i hagen i noen minutter. Eventuelt et annet sted hvor du ikke blir forstyrret. Øk tiden valpen går «på plass» til ca. 5 minutter.
La valpen gå «på plass» hjemmefra og til skogen eller parken der du kan slippe den løs. Turen i bånd bør ikke være lenger enn ca. 15 minutter.
La valpen gå «på plass» et par ganger i løpet av turen i skogen. 15 minutter løs, 3 minutter hvor valpen må gå «på plass». 15 minutter løs, 5 minutter i bånd.
Ta med deg valpen på parkeringsplassen på et kjøpesenter. La valpen gå «på plass» 5 minutter, sett den så i bilen. Ta din handlerunde og gjenta «på plass»-treningen når du kommer tilbake.
Ta med deg valpen til et område hvor du treffer andre hunder. Valpen skal ikke få hilse på andre hunder med mindre du tillater det. Når valpen har gått pent «på plass», til tross for at andre hunder har passert den i bånd, kan du gi valpen lov til å løpe løs hvis det er mulig.
Har ikke lagt ut dette kapitlet ennå
Hunden skal på vår kommando søke og finne skutt vilt og bringe det tilbake til oss. Det er vår moralske plikt som jegere å utøve jakt på en slik måte at viltet påføres minst mulig lidelse. Av og til skadeskyter selv den beste jeger fugl som kan springe eller fly langt fra skuddplassen eller falle i tett vegetasjon. Uten en godt skolert fuglehund er det umulig å finne den skadede fuglen igjen.
Hvis du planlegger å delta på jaktprøver etter at hunden er fylt 2 år, må dere enten ha tatt apportbevis, eller hunden må vise at den behersker apport for å få første premie i Åpen klasse (AK). I dette kapittelet skal jeg ta opp innlæring av apport, valpeapport, søkstrening.
Husk! Innlæring av nytt dressurmoment skal skje i denne rekkefølgen:
Først må du få kontakt med hunden.
Påvirkningen må være slik at riktig handling utløses, og denne handlingen skal premieres.
Deretter gjentatte repetisjoner hvor atferden utløses hurtig.
Innlæring av kommandoordet.
Repeter øvelsen i forskjellige situasjoner og omgivelser.
Til slutt stiller du krav til ubetinget lydighet.
Poenget med valpeapport er å lære valpen at det er positivt å hente noe og bringe det tilbake til deg. Du gjør dessuten noe hyggelig sammen med valpen, noe som forsterker kontakten mellom dere. Å trene valpeapport med valpen eller unghunden gir også et godt grunnlag for senere lydighetsapporttrening. Hvis du velger å ikke trene valpeapport, bør du allikevel trene på de grunnleggende øvelsene i orange felt litt lenger ned.
Når valpen er 8 uker gammel, er flokkinstinktet og jaktinstinktet under utvikling. Dette bør vi utnytte for å legge et grunnlag for at valpen skal synes det er positivt å hente noe og bringe det tilbake til oss. Så fort valpen er blitt kjent med sine nye omgivelser, kan du begynne å trene innkalling som beskrevet tidligere. Når valpen er fortrolig med innkallingsøvelsen og kommer tilbake til deg når du kaller på den (i hvert fall når det ikke er andre forstyrrende elementer), kan du begynne med litt grunnleggende trening for å fremme apportlysten hos valpen. Benytt gjerne en tennisball eller en dummy. Gjør valpen oppmerksom på ballen. Dette vekker jaktinstinktet. Kast ballen et stykke unna. De fleste valper vil løpe etter og gripe ballen med munnen. Idet valpen tar ballen, skal du løpe ifra den. Altså som du gjorde når du trente innkalling. Men husk, står du på spranget og løper for tidlig, vil valpen glemme ballen og løpe tilbake til deg. Vent til valpen har ballen i munnen og løp deretter raskt fra den. De fleste valper vil automatisk springe etter deg. Sett deg på huk og ta imot den med masse ros når den kommer inn. Om den skulle slippe ballen en meter eller to fra deg, ros allikevel. Etter hvert som den får trening, kommer valpen som regel helt inn med ballen. Da kan du også bli mer nyansert med rosen. Ros masse hver gang valpen kommer helt inn med ballen, når den slipper ballen et stykke ifra deg eller blir opptatt av noe annet underveis, roser du ikke. Lykkes du ikke, gjentar du øvelsen til du får det til.
Det som skjer under denne formen for lek, er at du først påvirker jaktinstinktet. Ballen blir et bytte for valpen, og den vil løpe etter ballen for å få tak i den. Når du løper ifra valpen, påvirkes flokkinstinktet. Derfor er «timingen», det at du løper fra valpen akkurat på riktig tidspunkt, avgjørende for om du skal lykkes eller ikke. I forbindelse med trening på innkalling har jeg skrevet at godbiter er nyttig som en ekstra forsterkning når valpen kommer. Under apporttreningen er det ballen som skal være motivasjonen for valpen og ikke godbiten. En godbit kan virke forstyrrende, og valpen kan miste fokus på oppgaven. Andre valper vil gjennomføre oppgaven og kommer tilbake med ballen i full fart for å få en godbit. Det er lov å prøve seg fram. Men klarer du deg uten godbit, er det fint.
Trener du valpeapport ute, er det lettere å løpe fra valpen enn om du trener inne. Og dermed er det større sjanse for at valpen kommer tilbake til deg med ballen. Hvis du skal trene inne, kan du utnytte det at valpen ofte vil løpe med ballen til et spesielt sted, for eksempel sengen sin. Sett deg ved sengen og kast ballen. Da vil du få valpen til å komme tilbake med ballen hver gang. Prioriter å trene på den måten du lykkes best enten det er inne eller ute. Etter hvert kan du trene både inne og ute.
Målet er at valpen skal sitte pent ved siden av deg uten at du holder den fast. Det er viktig at du samtidig trener «bli sittende» som vist lenger opp. Du kaster ballen, og når du sier et blidt «ja», kan den få lov til å hente ballen. Valpen kommer tilbake til deg uten at du løper ifra den og avleverer ballen pent når du sier «slipp»> eller «takk».
Hvis valpen gjør det riktig med en gang, slipper du å løpe ifra den. Du behøver kanskje heller ikke å erte opp valpen med ballen før du kaster. Det krever litt trening for å få til øvelsen og du må være ekstra flink til å gjøre de riktige handlingene til rett tid. Det er også forskjell på valper. Noen er lette å motivere slik at riktig atferd utløses raskt, andre er vanskeligere. Ha som utgangspunkt at hunden ikke skal motiveres mer enn at den utfører det du ønsker av den. Ellers kan stressnivået ofte bli for høyt og feilinnlæring skje. Hvor mye du skal motivere valpen din, kommer an på hvordan den reagerer. La meg trekke fram et par eksempler.
Har du en valp som er vanskelig å motivere, må du kanskje bruke litt tid på å erte den opp med å sprette ballen. Når du først kaster ballen, má du kaste den 15-20 meter for at valpen skal løpe etter den. Kan hende må du slippe valpen mens ballen fremdeles er i bevegelse.
Har du en valp som er lett å motivere, skal det lite til for at atferden utløses. Kast ballen for eksempel 10 meter, vent til ballen ligger i ro. Så kan du slippe valpen, som du i dette tilfellet bør holde igjen.
Har jeg en valp som er lett å motivere og går fram på samme måte som med valpen i det første eksempelet, ville resultatet høyst sannsynlig bli at valpen ble så bytteorientert og ivrig at den ville stikke av med ballen. Altså ville jeg ikke lykkes med øvelsen.
Har jeg en valp som er vanskelig å motivere og går fram som med valpen i det andre eksempelet, vil resultatet bli at valpen ikke vil hente ballen i det hele tatt. Altså vil jeg heller ikke lykkes med den. Det er viktig å motivere valpen akkurat passe. Man må se hva slags emne man har mellom hendene og legge opp treningen deretter. Dette gjelder all innlæring.
Kort tid etter at valpen kommer i hus, bør du trene på følgende øvelser - det gjelder også for dem som ikke gjennomfører valpeapporten.
Tren på at valpen aksepterer at du ser på tennene. Husk å bruke bestemte, men rolige bevegelser. De første gangene kan du gjøre det når valpen er trøtt. Om den protesterer, korriger med et bestemt «nei». Aksepterer den behandlingen, roser du.
Valpen skal akseptere at du legger fingrene i munnen dens. Ikke prøv denne øvelsen før du har lykkes med den første. Legg et par fingre inn i munnen på valpen (se bildet lenger ned). Fingrene skal være rett bak hjørnetennene. Sitter valpen i ro, roser du. Tygger valpen på fingrene dine eller prøver å vri seg bort, kan du korrigere med et bestemt «nei».
Disse øvelsene er nyttige på flere måter. Hunden vil være mer forberedt den dagen den får en apportbukk eller dummy i munnen. Det er dessuten nyttig å lære valpen å bli håndtert. Dyrlegen vil ofte se på tennene og skal du på utstilling med hunden, er det å sjekke tennene en del av bedømmelsen. Du befester dessuten ditt lederskap.
Under denne første fasen skal du ikke bruke noen apportkommando. Du kan gi valpen et «ja»-signal når den får lov til å løpe for å ta ballen. Apportkommandoen skal innføres på et senere stadium. Vil du befeste apporten ordentlig og senere gjennomføre en lydighetsapport, kan du vente med å bruke «apport» til denne treningen begynner. Sannsynligvis må du prøve deg fram litt før du lykkes med valpeapporten. Hvis du har brukt «apport», og valpen ikke gjør øvelsen riktig, vil det virke negativt for treningen. Valpen forstår da ikke betydningen av ordet. Kommandoordet skal innføres gradvis: Når hunden utfører leken korrekt, kan du si «apport» idet valpen griper ballen. Etter hvert sier du apport like før den når ballen. Til slutt kan du holde valpen, kaste ballen, vente en stund, si «apport» og deretter slippe valpen.
Etter hvert skal hunden bli sittende uten at du behøver å holde den fast, mens du kaster eller legger ut en apport. Parallelt med valpeapporttreningen er det blant annet viktig å trene valpen i å «bli sittende» (se det kapitlet lenger opp samt kapitlet om innkalling).
Som jeg har nevnt tidligere, henger alle øvelsene sammen. Det er viktig å se helheten når man trener hund. Lar du valpen din løpe etter ballen når den selv vil? Forlang at valpen skal sitte til den får lov til å hente. Hunden danner seg et bilde av øvelsen i hodet. Det er ingen forskjell på å løpe etter en ball (for hunden et bytte) og å løpe etter fugl. Situasjonen for hunden er lik, bortsett fra at fugl er enda mer provoserende enn en ball.
Husk at alle øvelser henger sammen. Det er viktig å se helheten når man trener hund.
Det positive med denne formen for lek, er at du oppmuntrer valpen til at det er morsomt å hente, bære og bringe noe tilbake til deg. Du gjør dessuten noe hyggelig sammen med valpen, som igjen vil forsterke kontakten mellom dere. Det er også et godt grunnlag for en senere lydighetsapporttrening.
Du skal ikke drive med apport som aktivisering i tide og utide. Du kan holde på til valpen lykkes i å gjøre øvelsen riktig. Deretter kan du gjøre denne leken for eksempel et par ganger i uken. Under hver treningsøkt skal du ha som utgangspunkt at du skal være fornøyd hvis du lykkes 3-4 ganger. Legg ballen bort før hunden blir lei. Om du mislykkes under treningen, prøv å få til én vellykket øvelse før du gir deg. Treningen skal alltid avsluttes med at du lykkes.
Oppbevar ballen et sted valpen ikke får tak i den. Den skal ikke være en lekegjenstand, annet enn når du bestemmer det, og da skal den brukes bevisst for å nå et mål,
Overdreven ballkastlek, eventuelt pinnekasting, gjør at stressnivået til valpen kan bli for høyt. Det er ikke hensiktsmessig. Hos noen hunder er apporteringsatferden lettere å utløse enn hos andre. Ser du at hunden blir altfor ivrig og oppjaget, skal du kutte ut valpetreningen. Hvis du prøver å trene og kun oppnår at valpen tygger på apporten eller stikker av med den, så vent med apportarbeidet til hunden er voksen. Andre valper er så vanskelige å motivere at valpeapporttrening med ball faktisk kan være en fordel med tanke på videre apporttrening. En valp som ikke lar seg motivere, er vanskelig å dressere, også i andre sammenhenger.
Valpen griper ikke ballen med munnen. Valpen skyver ballen bortover med frembeina eller er helt uinteressert i ballen.
For å øke hundens lyst til å gripe med munnen kan du øke hundens interesse for byttet ved å drive med litt drakampøvelser, slik at hunden blir mer giret på å ta objektet. Du kan få kjøpt baller med en snor i, hvis du drar denne på bakken bort fra valpen, blir det mer spennende. En tauknute er ofte også veldig spennende. Lykkes du ikke med noen av disse gjenstandene, kan du feste en rypevinge i en snor og erte opp valpen med denne. Da garanterer jeg at valpen griper. Dette skal kun gjøres ved behov.
Valpen stikker av med ballen.
Innkallingen er for dårlig befestet, og du må trene på dette. Eventuelt kan valpen være veldig byttefokusert og har ikke noe ønske om å gi fra seg skatten. Hvis det siste er tilfelle, kan du holde valpen i et vanlig kobbel. Kast ballen like ved, og når valpen har fått tak i ballen, drar du valpen rolig tilbake til deg mens du roser den. Bytt deretter ballen med en godbit. Godbiten må være så god at valpen synes det er bryet vært å slippe. Etter hvert som valpen lett gir fra seg gjenstanden, kan du feste en langline på halsbåndet til valpen. Nå får valpen løpe litt lenger etter ballen, og når den får tak i ballen, roper du på den med blid stemme og tauer den inn. Pass på at valpen ikke får en bråstopp i langlinen like før den når ballen. Det kan være nok til at ballen oppfattes som ufyselig. Husk også å trene på at valpen skal godta at du tar fra den matfatet, tyggebein, tøfler, hansker og lignende.
Vær klar over at valper som var veldig flinke da de var mellom 7 og 10 måneder, kan begynne å stikke av med ballen når de blir eldre.
Valpen bare tygger på ballen.
Gå igjennom de innledende øvelsene om valpeapport. Hvis du venter for lenge med å løpe fra valpen, er det større sannsynlighet for at den legger seg ned og tygger på ballen. Løper du fra valpen straks den har fått tak i ballen, vil den som oftest ikke ha tid til å legge seg ned og tygge. Da er det viktigere for den å løpe etter deg. Hvis du etter gjentatte forsøk ikke lykkes, og valpen konsekvent legger seg ned og tygger på apporten, hopp over hele valpeapporten. Gjennomfør heller apport når hunden er gammel nok.
Valpen slipper ballen på vei inn til deg.
Det avgjørende her er hvor langt du løper vekk fra hunden, og når du velger å sette deg ned på huk for å ta imot valpen. Prøv å løpe litt lenger, vent til valpen er akkurat passe langt borte før du setter deg ned på huk og tar imot. Prøv deg fram.
For du begynner med selve apportinnlæringen, bør du trene på noen grunnleggende øvelser for å forberede hunden på at den skal holde apporten.
1. Tren på at hunden aksepterer at du ser på tennene. Sett hunden ved din venstre side. Sett deg på huk. Ikke sitt foran hunden, da vil den lett bli usikker. For hunden er det naturlig å sitte ved din venstre side, siden den går på plass ved din venstre side og du har trent «sitt» når den har vært ved din venstre side og så videre. Sett deg gjerne med ryggen til en vegg eller et gjerde, da noen hunder vil rygge bakover. Se på tennene til hunden. Protesterer den og vrir seg bort, korriger raskt med «nei». Sitter hunden i ro, ros umiddelbart.
Gjenta øvelsen flere ganger til du lykkes. Hunden skal sitte helt rolig, uten å vri seg bort, mens du ser på tennene i 30 sekunder. Du bør ta minst 5 repetisjoner når du gjennomfører denne øvelsen. Hvis hunden din stresser og blir svært urolig, kan du roe den ned med å gi den en godbit eller to.
Noen vil lykkes i denne øvelsen første gang de prøver, og kan da fortsette med neste øvelse. Andre vil kanskje bruke noen dager. Dette er en forholdsvis enkel øvelse, og hvis du ikke har fått til denne øvelsen på en uke, bør du faktisk vurdere å forbedre kommunikasjonen med hunden ved hjelp av annen grunnleggende dressur først. Når du lykkes med øvelsen, det vil si når hunden sitter helt rolig når du ser på tennene, kan du gå til neste øvelse. Lykkes du ikke, skal du vurdere å gå på et dressurkurs slik at du får veiledning om riktig kommunikasjon med hunden.
2. Denne øvelsen går ut på at du skal legge fingrene i hundens munn: Løft opp leppene til hunden med rolige og sakte bevegelser. Hold tommelfinger og pekefinger i munnen til hunden, de skal ligge rett bak hjørnetennene (ikke møtes inni munnen). Ikke klem på hundens underkjeve og ikke putt fingrene dine for langt bak i hundens gap. Da føler hunden et sterkt ubehag. Det blir som om du stikker fingrene i halsen for å kaste opp. Hvis hunden tygger på fingrene dine skal du straks korrigere med «nei». Idet hunden slutter å tygge, skal du umiddelbart rose hunden. Det er nå du skal fjerne hundens interesse for å tygge på apporten. Vi ønsker å få avlevert en hel fugl, ikke en med tarmene ute. Gjenta øvelsen minimum 5 ganger hver treningsøkt.
Hvis du ikke har trent valpeapport, kan det være en idé å ta en titt på de grunnleggende øvelsene som blir beskrevet litt lenger opp. Mange har glede av å gjøre disse som forberedelse til den mer krevende apporttreningen.
RIKTIG. Tommelfinger og pekefinger skal kun legges 1-2 mm inn i munnen til hunden og fingrene skal ligge rett bak hjørnetennene. Ikke knip på hundens underkjeve. Du skal bare kjenne at hunden ikke tygger og at hunden sitter pent i ro. Fjern hånden som holder leppene, mens du lar fingrene i underkjeven ligge.
GALT. Mange stapper hendene langt bak i hundens gap samtidig som de legger alle fingrene i munnen til hunden. I tillegg kniper de på hundens underkjeve. Hunden vil garantert vri seg unna.